Tirsdagsbetraktninger

Tirsdag er allerede et godt stykke ut i uken. Snart helg igjen! Forrige helg på fjellet var helt nydelig, masse frisk luft, vinterlandskap, sol og aktivitet er balsam for kropp og sjel.

En god treningsøkt etterfulgt av venninnekveld med stearinlys, Sivert Høyem i bakgrunn, varm te og smågodt er også en investering i sjelefred. Kjenner det gjør godt å skape små rom i hverdagen og nyte livet ”her og nå”. Jeg trenger inspirasjon for å hente meg inn fra hverdagens krav og forpliktelser.

Jeg skaper meg slike små rom, som avkobling med påfyll av ny energi for å takle hverdagen. Frisk luft og aktivitet er et must for velvære og trivsel i mitt liv, sammen med en god samtale, nærhet og opplevelser med gode venner. Det er flest hverdager, men sannelig har vi også muligheten til å bruke livet på andre ting også… prioriteringer!!

Jeg velger å prioritere meg selv, ta hensyn til egne behov og lytte til kroppen. Hvorfor skulle jeg ikke det? Mulig jeg ennå har et stykke igjen, men jeg har uansett blitt mye bedre på dette området. Forpliktelser og forventninger er tungt å bære, selv om det i stor utstrekning er selvvalgt og innebærer både fart og spenning. Hver dag er likevel ikke en fest, slik er det i alle fall for meg. Prøver å lage det til en fest innimellom, men realitetene innhenter meg, det ER flest hverdager!

Mitt behov for slike små rom hjelper meg å finne ny inspirasjon og energi. Spiller ingen rolle hva det innebærer, bare det gir meg en god opplevelse der og da. Akkurat i kveld kjennes det helt greit at det bare er tirsdag og ennå 3 dager igjen til helgen. Hverdagen kan bli akkurat like verdifull, om jeg bare vil!

God helg – når den nærmer seg:)
Ine

Selskapsløvinnen

Hvorfor er det sånn at vi single alltid blir invitert alene i selskap? Par blir invitert sammen i de fleste anledninger, uansett om de bare kjenner den ene parten ved vertskapet. Enten må det være en uttalt venninnekveld/guttetur, eller så faller det visstnok naturlig for de fleste å invitere par sammen i festlige lag og andre sosiale tilstelninger.

Som single blir jeg aldri invitert ”med følge”! Hvorfor ikke? Dere som er i et parforhold kan gjerne velge om dere vil gå alene eller ikke. Denne valgfriheten er ikke oss single forunt. Selv om dere ikke kjenner noen i selskapet, har dere jo uansett hverandre. Som single er det faktisk ikke alltid like gøy å gå alene i et stort selskap med mange ukjente. Min erfaring er at det ofte kunne vært hyggelig å få lov til og bringe med følge, en venn, venninne eller ”anstand”. I alle fall fått anledning til å velge selv. Jeg lurer også på hvorfor ”anstand” nødvendigvis må være en partner eller samboer?

Jeg opplever ofte at jeg blir skulet på i slike settinger, og presentert som ”hun single”. Har ennå til gode å bli presentert for ”hun gifte” eller ”han gifte”? Jeg må også forholde meg til at jeg kan oppleves som en trussel for andre gifte kvinner i selskapet, eller en ”fristerinne” for alle gifte menn. Selvsagt er vi single alltid ute på sjekker’n, uten unntak og kritisk sans!! For min del er det faktisk ikke slik at jeg faller for alle utgaver menn, jeg tror jeg er minst like kritisk, eller kanskje ennå mer fordi jeg fremdeles er single? Så dere godt gifte kvinner, dere kan ta det helt med ro. Jeg ER ingen reell trussel, jeg er bare single!

Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg har mange og varierende erfaringer med å være single i selskapslivet som jeg fikk lyst til å dele. Ofte blir jeg plassert sammen med en annen single mann, ikke alltid en like god match, men jeg velger å tro at tanken er god. Jeg synes jo det er spennende å treffe nye mennesker og knytte nye relasjoner, men vil veldig gjerne selv få lov til å velge min ”date”. Er dette for mye forlangt, eller må jeg bare finne meg i å bli tildelt en annen single som er utsatt for samme skjebne som meg?

For en tid tilbake var jeg invitert til 40 års lag - ”med følge”. Strålene tenkte jeg! Gledet meg, og synes det var hyggelig at jeg kunne ta med meg noen, selv om jeg ikke hadde en kjæreste å vise frem. Jeg kjente bare verten. Dessverre hadde verten og jeg misforstått hverandre. Når jeg samme dag som selskapet skulle være nevnte at vi gledet oss, både min venninne og jeg, fikk jeg umiddelbart en negativ reaksjon. Dette var ikke som forventet. De hadde faktisk forventet at jeg skulle ta med en kjæreste eller en ”date”?! Fordi det kun var par invitert, måtte jeg jo forstå at det var utelukket å ta med meg en venninne. Jeg ble kjempeskuffet og fikk bare en ny bekreftelse på mine fordommer. Både min venninne og jeg valgte å bruke denne kvelden på noe langt mer hyggelig.

Så moralen er - om du blir invitert til sosiale sammenkomster OG er single – ikke spør, bare bekreft at du gjerne vil komme sammen med følge. Bare ikke si noe som kan røpe din relasjon til vedkommende!

Rooar.... Let’s party:)
Hilsen Ine

Vegas

Du velger ikke familien din. Du velger vennene dine!

En sterk film som skildrer drømmen om tilhørighet. Er det ikke det vi drømmer om alle sammen, tilhørighet og fellesskap? Det å bli sett, for den vi er og ikke det vi gjør. Kjenner denne filmen treffer noe i meg, ensomhet, skuffelser, svik, sårbarhet, kortvarig lykke, samhold og skjørt vennskap. Dette er også en del av livet, en faktisk realitet!

Enkelte ting setter spor, det kan være en kommentar, møte med et annet menneske, en situasjon eller en film… Jeg tenker det er verdifullt, selv om det av og til gjør vondt. Det er vanskelig å møte seg selv, sine egne følelser og kjenne etter. Det er mye enklere å løpe videre, løpe fra det som gjør vondt eller kjennes vanskelig. Det har jeg holdt på med selv i så alt for mange år. Å vise sårbarhet er krevende, det er mye enklere å pakke seg inn i et trygt forsvar, ikke slippe noen inn.

Ungdommene i filmen velger hverandre, ingen kan velge familien sin. De er utrolig lojale på tross av alle skuffelser, de leter etter sin identitet og vil leve ut sine drømmer. Det er drømmene som holder dem oppe og driver dem videre. Filmen gir et usminket og surrealistisk bilde av drivkreftene i oss. Selvoppholdelsesdriften er heldigvis utrolig sterk. Kan synes som om uante krefter trer frem når vi trenger det som mest.

Det er fint å få noen påminnelser om hva som virkelig betyr noe i livet, i en hverdag hvor vi løper så alt for fort. Prøver å stoppe opp litt innimellom, bare være til og reflektere. Denne helgen har jeg fått muligheten til dette. Bare trist at jeg må bli syk eller utslått før jeg virkelig lytter til kroppen og stopper opp. Har ingen gode forsetter om å forandre på alt, men vil være åpen for å justere ting underveis i livet. Refleksjoner er også justeringer. Denne helgen har jeg kanskje justert noe?!

Ha en fin ny uke!
Hilsen Ine

Hvordan velge seg selv?

Etter en intens uke på BI med masterstudier kjenner jeg meg full av energi og inspirasjon. Føler meg privilegert som får anledning til å velge… bli kjent med nye og spennende mennesker. Velge hvordan jeg ønsker å leve livet, og hva jeg ønsker å prioritere tiden min på. Jeg har valgt å ta en utdanning, er veldig fornøyd og takknemlig for det.

Tror jeg startet tidlig i livet med å ta egne valg, og gå mine egne veier mer eller mindre bevisst. Jeg tenker valg er noe vi kontinuerlig må forholde oss til, men noen valg får større konsekvenser enn andre. Som naive barn var vi ikke like opptatt av konsekvenser. Senere i livet opplever vi at dette begrenser våre handlinger og valg.

Det er høy korrelasjon mellom frihet og valg. Vi er alle utstyrt med fri vilje fra naturens side, og kan ikke bli noe annet enn det vi gjør med livet vårt. Om ikke alle har like stor grad av frihet, så har vi alle valg eller muligheten til å velge bort noe. Det å ikke velge er også et valg! Valg tvinger oss til å ta stilling, og valg får konsekvenser. Det er derfor lett å reflektere seg bort fra det.

Ifølge den franske filosofen Jean-Paul Sartre lever vi autentisk når vi makter å ta livet i sin helhet, det vil si meningsløsheten, inn over oss. Hvis vi derimot "flykter" fra livet og oss selv, og lever på livsløgner, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Frihetens kjennetegn i mennesket er ANGST, derfor velger mange ufrihet. Jeg vil ikke være ufri. Kanskje søker jeg alt for stor grad av frihet? Det er jo også et valg…

For ikke å miste friheten må vi erkjenne at vi har muligheter til å velge, og at vi både kan forandre oss selv og ta del i forandringer. Mennesket er selvbevisst og har evne til refleksjon. Det beste med studier er å få tid til refleksjon og ny innsikt som reiser nye spørsmål…. Tror aldri jeg blir helt klok på meg selv!

Hvem jeg velger å være er et identitetsspørsmål. Hvem ønsker jeg å identifisere meg med? Jakten på hvem jeg er og meningen med livet er en evighetsprosess. Tro – håp (optimisme) og kjærlighet (emosjoner) – handler egentlig om en identifikasjonsprosess. Dermed får dette en ny mening for meg, langt mer enn i en religiøs betydning. Vi mennesker er et produkt av minner og håp!

Vi jobber hele livet med å bli kjent med oss selv, finne ut av hvem vi er, en evig identitetsjakt. Det er et godt utgangspunkt å kjenne seg selv, men kanskje ennå viktigere å ”velge seg selv”?! ”Det du er - er fullt og helt, ikke stykkevis og delt” iflg. Ibsen. Selv om det ikke er lett å være autentisk i ett og alt, er det et grunnleggende viktig for meg å sitte i førersetet av mitt eget liv. Livet er et spørsmål til meg, og det er mitt ansvar å svare for det!

Med meg tilbake fra BI denne uken har jeg fått mange spennende nye relasjoner, nye perspektiv på ledelse og eksistensialisme, verdifull innsikt i mennesker og min egen utvikling. Indianere fikk i sin tid beskrivende navn som ga uttrykk for personligheten. Jeg ble i løpet av denne uken omdøpt til ”flammende fakkel” og ”statue of liberty” eller ”frihetsgudinnen”. Kanskje er det dette som er min misjon, kongstanke eller grunnleggende verdier som styrer mine valg?!

Med ønske om en frisk ny høstuke:)

Hilsen Ine