Nok en julehøytid står for døren

Ruset på julemusikk, julestjerner og pepperkaker er adventstiden for mange årets høydepunkt. Julebord med pinnekjøtt og lutefisk i flere omganger, det bare å hive innpå det du makter å svelge unna. Vi må jo spise så det lønner seg? Om du ikke er ute ofte ellers, så er julebordet anledningen for å slippe seg løs, hemningsløs, denne ene gangen i året. Ingen som reagerer om skjørtekanten er oppunder truseforet, eller ribbefettet drypper nedover det nye silkeslipset. Det er jo julebord, og alt er lov. Om du aldri drikker akevitt er dette likevel kvelden for å prøve det meste. Stemningen stiger mens taleevne, samvittighet og empati reduseres tilsvarende.

Men adventstiden består av mer enn julebord. Nesten alle har det like travelt. Vi fyller opp med sosiale avtaler og planlegger hvordan og med hvem juledagene skal tilbringes. Sjelden planlegger vi like mye like lang tid i forveien, og sjelden plotter vi inn like mange aktiviteter i kalenderen over så kort periode. Men etter den søte kløe kommer gjerne den sure svie. Over nyttår sitter vi igjen med ekte følelse av hangover, med velfylte kredittkort og minner fra julenissen som glemte hva vi ønsket oss aller mest i år også. Tid?

Tid står ikke på noen ønskeliste, tiden er kostbar, men kan ikke verdsettes. Jeg tenker det er underlig at vi skal fylle opp tiden med så mange forpliktelser når vi først har noen fridager. Fortsatt er jeg like forundret over foreldre som ønsker seg ”snille barn”. Men ærlig talt - hvilken realitetsorientering ligger i dette? Er det ikke et foreldreansvar å sørge for snille og trygge barn? Det er i alle fall ikke julenissen sitt ansvar! Hva med å ønske seg mer tid sammen, over hele året, ikke bare i julaften?

Julen er en familiehøytid, hvor det er ”tradisjon” for at alle skal være sammen og ha det like hyggelig. Selvsagt er det gøy for barna med pakker og tid sammen med familien. Ved å erkjenne medaljens bakside, vet vi også at halvparten av alle ungene er kasteballer mellom foreldre som ikke lenger bor sammen. Uansett hvor store ungene er, vil det alltid være slik at mor og far synes julaften er stusselig uten sine egne barn. Det forstår jeg godt. Men er det en selvfølge at alle nødvendigvis må være sammen denne ene dagen i året? Vi har 364 andre dager i året som vi også kan dele. Verden går fremover, livsmønstre endrer seg og tradisjonell familiejul får nye dimensjoner.

Nå tror du sikkert at jeg er motstander av julen, men det er jeg ikke. Jeg bare reflekterer over alle forventninger til julen. Synes det er alt for mange urealistiske forventninger til hvordan vi skal forberede og tilbringe julehøytiden. Jeg har stor respekt for ulike valg, og gleder meg derfor til samfunnet aksepterer alternative valg, og erkjenner at julen ikke bare er forbeholdt familien. Uansett sivilstand, livsform eller behov tenker jeg julen har flere sider…

Hilsen Ine

Normert sykemelding?

1 av 4 oppgir å ha vært sykemeldt det siste året, dette koster samfunnet flere milliarder i året. Statsministeren prøver å mobilisere partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet. Et interessant trekk er jo at AP igjen provoserer sitt eget fagforbund LO, som går til frontalangrep mot regjeringen. Igjen kommer det frem en tydelig splittelse blant regjeringspartiene som ikke er enige om tiltak og virkemidler. Farse, drama eller komedie? Stryk det som ikke passer!

Jens sikter mot den svenske modellen, med et sterkt element av statlig styring i sykefraværsordningen. Dette er en modell som fortsatt er under utprøving, og som mange arbeidsgivere, arbeidstaker og kvalifisert medisinsk personell er svært kritiske til. Men Norge må likevel følge i svenskenes fotspor. Hva er det med politikere som tror de kan vedta hvor lang tid det tar å bli frisk fra ulike sykdommer og plager?

Normert sykmelding skal innføres i Norge for å redusere sykefraværet, og en større andel av kostnadene skal overføres på arbeidsgiverne. Fra den svenske modellen finner vi en oversikt over hva politikerne har vedtatt for å overprøve legenes vurderinger. Denne oversikten over anbefalt antall sykemeldingsdager viser at graviditetskvalme kvalifiserer til inntil 2 måneders sykemelding deretter gradert sykemelding, i motsetning til brystkreft som ikke anses mer alvorlig enn at du kan gå tilbake på jobb igjen allerede etter 3 uker. Etter en operasjon for hjerteinfarkt får du inntil 4 ukers sykemelding. Lett depresjon gir ingen rett til sykepenger. Finnes det noe som helst fornuft i dette? Min oppfatning er at diagnoser ikke kan generaliseres og friskmelding kan ikke vedtas. Vi må ha tillitt til at legene er best egnet til å vurdere hvert enkelt individuelle tilfelle sammen med sin pasient.

Et annet spesielt trekk ved den svenske ordningen, sammenliknet med de fleste andre land, er at det ikke finnes noen øvre grense for hvor lenge sykepenger kan utbetales. Er dette tiltak vi mener bidrar til å redusere sykefraværet og redusere kostnadene ved sykelønnsordningen? Vi ser at sykefraværet blant gravide kvinner er kraftig økende, hvorfor prøver vi ikke heller å gjøre noe konkret med slike tilfeller? Det har aldri vært noen sykdom å være gravid, likevel blir stadig flere sykemeldte under svangerskapet. Lite tilsier at fysisk arbeidsbelastning er blitt større med årene.

Et unikt tiltak i Norge har tidligere vært bruken av aktiv sykmelding. Dette har også myndighetene strammet inn, og erstattet med avventende sykemelding. Nå viser det seg at bare 11% av alle sykemeldinger har benyttet seg av avventende sykemelding, og bare halvparten av disse opplevde at den med tilrettelegging førte til at man unngikk sykemelding. Suksess eller fiasko? Stryk det som ikke passer!

Igjen viser dette et desperat tiltak fra politikere som mangler tistrekkelig kunnskap og innsikt. Sykdom og årsak til sykdom handler om så uendelig mye mer enn normert sykemelding!

Hilsen Ine

Tidsklemma

Tid er et resultat av prioriteringer tenker jeg. Så vidt jeg vet har vi har alle samme tid til rådighet, men vi velger å fylle den med ulikt innhold. Døgnet har uansett ikke mer enn 24 timer for noen av oss, enkelte klarer likevel å få langt mer ut av livet enn andre. Klokken tikker og går, men tiden er noe som kommer!

Hvor mange er ikke konstant utsatt for dårlig tid, har det alt for travelt og ikke tid til det ene eller det andre. De har ikke heller ikke tid til å ta vare på helsa, trene, pleie venner og familie eller være sosiale. Min fysioterapeut har en plakat på sitt behandlingsrom med følgende kloke visdomsord: ”Dersom du ikke avsetter tid til trening, vil du før eller siden måtte avsette tid til sykdom”. Jeg tenker at trening eller fysisk aktivitet er en bevisst prioritering eller nedprioritering på lik linje med alt annet. Trening gir overskudd og energi, bedre helse og mer kvalitetstid for meg.

For mange av oss har det blitt status å leve hektisk, ha det travelt og ikke ha tid. Vi tenker kanskje ikke alltid like mye på konsekvensene. Det å gi uttrykk for at du ikke har tid, kan faktisk også være sårende for andre. Enten fordi det kan få den andre til å føle seg nedprioritert og ikke viktig nok, eller det kan være med på å forsterke følelsen av utilstrekkelighet.

Samtidig er det viktig å respektere at vi må få lov til selv å velge hvordan vi ønsker å prioritere vår egen tid. Dette er et resultat av valg vi tar ut fra våre egne individuelle behov. Derfor er det også mitt valg om jeg vil leve med konstant dårlig tid eller ikke tenker jeg. Jeg ønsker ikke lenger å bruke energi på alt jeg ikke har tid til. Jeg har jo like mye tid som alle andre, jeg prioriterer bare annerledes. Jeg har likevel rett til å si at jeg velger annerledes, det å prioritere noe betyr gjerne at jeg må velge bort noe annet.

Jeg ønsker å ha et mer bevisst for hold til hva jeg velger bort, og hva jeg velger å bruke tiden og livet mitt på. Akkurat nå trenger jeg å bruke mer tid på studier, men hva skal jeg velge bort? Har behov for å tenke litt mer på dette kjenner jeg…..

Ha en fortsatt fin søndagkveld!

Hilsen Ine

Tirsdagsbetraktninger

Tirsdag er allerede et godt stykke ut i uken. Snart helg igjen! Forrige helg på fjellet var helt nydelig, masse frisk luft, vinterlandskap, sol og aktivitet er balsam for kropp og sjel.

En god treningsøkt etterfulgt av venninnekveld med stearinlys, Sivert Høyem i bakgrunn, varm te og smågodt er også en investering i sjelefred. Kjenner det gjør godt å skape små rom i hverdagen og nyte livet ”her og nå”. Jeg trenger inspirasjon for å hente meg inn fra hverdagens krav og forpliktelser.

Jeg skaper meg slike små rom, som avkobling med påfyll av ny energi for å takle hverdagen. Frisk luft og aktivitet er et must for velvære og trivsel i mitt liv, sammen med en god samtale, nærhet og opplevelser med gode venner. Det er flest hverdager, men sannelig har vi også muligheten til å bruke livet på andre ting også… prioriteringer!!

Jeg velger å prioritere meg selv, ta hensyn til egne behov og lytte til kroppen. Hvorfor skulle jeg ikke det? Mulig jeg ennå har et stykke igjen, men jeg har uansett blitt mye bedre på dette området. Forpliktelser og forventninger er tungt å bære, selv om det i stor utstrekning er selvvalgt og innebærer både fart og spenning. Hver dag er likevel ikke en fest, slik er det i alle fall for meg. Prøver å lage det til en fest innimellom, men realitetene innhenter meg, det ER flest hverdager!

Mitt behov for slike små rom hjelper meg å finne ny inspirasjon og energi. Spiller ingen rolle hva det innebærer, bare det gir meg en god opplevelse der og da. Akkurat i kveld kjennes det helt greit at det bare er tirsdag og ennå 3 dager igjen til helgen. Hverdagen kan bli akkurat like verdifull, om jeg bare vil!

God helg – når den nærmer seg:)
Ine

Selskapsløvinnen

Hvorfor er det sånn at vi single alltid blir invitert alene i selskap? Par blir invitert sammen i de fleste anledninger, uansett om de bare kjenner den ene parten ved vertskapet. Enten må det være en uttalt venninnekveld/guttetur, eller så faller det visstnok naturlig for de fleste å invitere par sammen i festlige lag og andre sosiale tilstelninger.

Som single blir jeg aldri invitert ”med følge”! Hvorfor ikke? Dere som er i et parforhold kan gjerne velge om dere vil gå alene eller ikke. Denne valgfriheten er ikke oss single forunt. Selv om dere ikke kjenner noen i selskapet, har dere jo uansett hverandre. Som single er det faktisk ikke alltid like gøy å gå alene i et stort selskap med mange ukjente. Min erfaring er at det ofte kunne vært hyggelig å få lov til og bringe med følge, en venn, venninne eller ”anstand”. I alle fall fått anledning til å velge selv. Jeg lurer også på hvorfor ”anstand” nødvendigvis må være en partner eller samboer?

Jeg opplever ofte at jeg blir skulet på i slike settinger, og presentert som ”hun single”. Har ennå til gode å bli presentert for ”hun gifte” eller ”han gifte”? Jeg må også forholde meg til at jeg kan oppleves som en trussel for andre gifte kvinner i selskapet, eller en ”fristerinne” for alle gifte menn. Selvsagt er vi single alltid ute på sjekker’n, uten unntak og kritisk sans!! For min del er det faktisk ikke slik at jeg faller for alle utgaver menn, jeg tror jeg er minst like kritisk, eller kanskje ennå mer fordi jeg fremdeles er single? Så dere godt gifte kvinner, dere kan ta det helt med ro. Jeg ER ingen reell trussel, jeg er bare single!

Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg har mange og varierende erfaringer med å være single i selskapslivet som jeg fikk lyst til å dele. Ofte blir jeg plassert sammen med en annen single mann, ikke alltid en like god match, men jeg velger å tro at tanken er god. Jeg synes jo det er spennende å treffe nye mennesker og knytte nye relasjoner, men vil veldig gjerne selv få lov til å velge min ”date”. Er dette for mye forlangt, eller må jeg bare finne meg i å bli tildelt en annen single som er utsatt for samme skjebne som meg?

For en tid tilbake var jeg invitert til 40 års lag - ”med følge”. Strålene tenkte jeg! Gledet meg, og synes det var hyggelig at jeg kunne ta med meg noen, selv om jeg ikke hadde en kjæreste å vise frem. Jeg kjente bare verten. Dessverre hadde verten og jeg misforstått hverandre. Når jeg samme dag som selskapet skulle være nevnte at vi gledet oss, både min venninne og jeg, fikk jeg umiddelbart en negativ reaksjon. Dette var ikke som forventet. De hadde faktisk forventet at jeg skulle ta med en kjæreste eller en ”date”?! Fordi det kun var par invitert, måtte jeg jo forstå at det var utelukket å ta med meg en venninne. Jeg ble kjempeskuffet og fikk bare en ny bekreftelse på mine fordommer. Både min venninne og jeg valgte å bruke denne kvelden på noe langt mer hyggelig.

Så moralen er - om du blir invitert til sosiale sammenkomster OG er single – ikke spør, bare bekreft at du gjerne vil komme sammen med følge. Bare ikke si noe som kan røpe din relasjon til vedkommende!

Rooar.... Let’s party:)
Hilsen Ine

Vegas

Du velger ikke familien din. Du velger vennene dine!

En sterk film som skildrer drømmen om tilhørighet. Er det ikke det vi drømmer om alle sammen, tilhørighet og fellesskap? Det å bli sett, for den vi er og ikke det vi gjør. Kjenner denne filmen treffer noe i meg, ensomhet, skuffelser, svik, sårbarhet, kortvarig lykke, samhold og skjørt vennskap. Dette er også en del av livet, en faktisk realitet!

Enkelte ting setter spor, det kan være en kommentar, møte med et annet menneske, en situasjon eller en film… Jeg tenker det er verdifullt, selv om det av og til gjør vondt. Det er vanskelig å møte seg selv, sine egne følelser og kjenne etter. Det er mye enklere å løpe videre, løpe fra det som gjør vondt eller kjennes vanskelig. Det har jeg holdt på med selv i så alt for mange år. Å vise sårbarhet er krevende, det er mye enklere å pakke seg inn i et trygt forsvar, ikke slippe noen inn.

Ungdommene i filmen velger hverandre, ingen kan velge familien sin. De er utrolig lojale på tross av alle skuffelser, de leter etter sin identitet og vil leve ut sine drømmer. Det er drømmene som holder dem oppe og driver dem videre. Filmen gir et usminket og surrealistisk bilde av drivkreftene i oss. Selvoppholdelsesdriften er heldigvis utrolig sterk. Kan synes som om uante krefter trer frem når vi trenger det som mest.

Det er fint å få noen påminnelser om hva som virkelig betyr noe i livet, i en hverdag hvor vi løper så alt for fort. Prøver å stoppe opp litt innimellom, bare være til og reflektere. Denne helgen har jeg fått muligheten til dette. Bare trist at jeg må bli syk eller utslått før jeg virkelig lytter til kroppen og stopper opp. Har ingen gode forsetter om å forandre på alt, men vil være åpen for å justere ting underveis i livet. Refleksjoner er også justeringer. Denne helgen har jeg kanskje justert noe?!

Ha en fin ny uke!
Hilsen Ine

Hvordan velge seg selv?

Etter en intens uke på BI med masterstudier kjenner jeg meg full av energi og inspirasjon. Føler meg privilegert som får anledning til å velge… bli kjent med nye og spennende mennesker. Velge hvordan jeg ønsker å leve livet, og hva jeg ønsker å prioritere tiden min på. Jeg har valgt å ta en utdanning, er veldig fornøyd og takknemlig for det.

Tror jeg startet tidlig i livet med å ta egne valg, og gå mine egne veier mer eller mindre bevisst. Jeg tenker valg er noe vi kontinuerlig må forholde oss til, men noen valg får større konsekvenser enn andre. Som naive barn var vi ikke like opptatt av konsekvenser. Senere i livet opplever vi at dette begrenser våre handlinger og valg.

Det er høy korrelasjon mellom frihet og valg. Vi er alle utstyrt med fri vilje fra naturens side, og kan ikke bli noe annet enn det vi gjør med livet vårt. Om ikke alle har like stor grad av frihet, så har vi alle valg eller muligheten til å velge bort noe. Det å ikke velge er også et valg! Valg tvinger oss til å ta stilling, og valg får konsekvenser. Det er derfor lett å reflektere seg bort fra det.

Ifølge den franske filosofen Jean-Paul Sartre lever vi autentisk når vi makter å ta livet i sin helhet, det vil si meningsløsheten, inn over oss. Hvis vi derimot "flykter" fra livet og oss selv, og lever på livsløgner, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Frihetens kjennetegn i mennesket er ANGST, derfor velger mange ufrihet. Jeg vil ikke være ufri. Kanskje søker jeg alt for stor grad av frihet? Det er jo også et valg…

For ikke å miste friheten må vi erkjenne at vi har muligheter til å velge, og at vi både kan forandre oss selv og ta del i forandringer. Mennesket er selvbevisst og har evne til refleksjon. Det beste med studier er å få tid til refleksjon og ny innsikt som reiser nye spørsmål…. Tror aldri jeg blir helt klok på meg selv!

Hvem jeg velger å være er et identitetsspørsmål. Hvem ønsker jeg å identifisere meg med? Jakten på hvem jeg er og meningen med livet er en evighetsprosess. Tro – håp (optimisme) og kjærlighet (emosjoner) – handler egentlig om en identifikasjonsprosess. Dermed får dette en ny mening for meg, langt mer enn i en religiøs betydning. Vi mennesker er et produkt av minner og håp!

Vi jobber hele livet med å bli kjent med oss selv, finne ut av hvem vi er, en evig identitetsjakt. Det er et godt utgangspunkt å kjenne seg selv, men kanskje ennå viktigere å ”velge seg selv”?! ”Det du er - er fullt og helt, ikke stykkevis og delt” iflg. Ibsen. Selv om det ikke er lett å være autentisk i ett og alt, er det et grunnleggende viktig for meg å sitte i førersetet av mitt eget liv. Livet er et spørsmål til meg, og det er mitt ansvar å svare for det!

Med meg tilbake fra BI denne uken har jeg fått mange spennende nye relasjoner, nye perspektiv på ledelse og eksistensialisme, verdifull innsikt i mennesker og min egen utvikling. Indianere fikk i sin tid beskrivende navn som ga uttrykk for personligheten. Jeg ble i løpet av denne uken omdøpt til ”flammende fakkel” og ”statue of liberty” eller ”frihetsgudinnen”. Kanskje er det dette som er min misjon, kongstanke eller grunnleggende verdier som styrer mine valg?!

Med ønske om en frisk ny høstuke:)

Hilsen Ine

Bare de som tar sjansen på å gå for langt....

Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå (T.S. Eliot)

En utrolig god beskrivelse av livet! Vi lager selv våre begrensninger basert på egne valg. Den barnslige naiviteten og nysgjerrigheten erstattes etter hvert med visdom og livserfaringer. Erfaringer som gjør at varsellampene tennes, kritisk sans utvikles, konsekvenser veies og begrensningene vinner kampen over mulighetene.

Hva hvis?? Kjenner ofte dette ramler ned i hodet mitt - hva hvis jeg velger å prioritere annerledes, velger bort noe, eller kan finne andre og ennå bedre alternativer. Jeg ”safer”, og velger trygget for å skjerme meg selv. Fordi jeg ”safer” finner jeg heller ikke ut hvor langt det er mulig å gå.

Hadde livet vært annerledes om jeg fjernet alle forbehold, turte å ta sjansen, gikk litt lenger, risikerte å bli avvist eller ikke lykkes? Heldigvis blir ikke alle bekymringer noe av, men mange gleder kan også passere. Jeg mener det er viktig å leve i nuet, samtidig er det så vanskelig. Tenker at jeg skal prøve lytte mer til magefølelsen min, og ikke la intellektet til enhver tid overstyre det som intuitivt kjennes riktig eller galt her og nå. Intuisjonen åpner for nye muligheter og færre begrensninger.

En vakker dag skal jeg nok ta sjansen på å gå for langt jeg og:)

God søndag!
Hilsen Ine

Erna fikk min stemme….

Ikke det at akkurat min stemme forandrer Norge, men den gjør kanskje en forandring likevel?! Først hadde jeg faktisk ikke tenkt å stemme. Utrolig demotiverende å høre alle politikere som avbryter hverandre med ufine taktiske og beregnende angrep. Hvem vil egentlig det beste for Norge? Og hvorfor skal vi stole på dem nå i valgkampens hete, mens det gang på gang viser seg at de bryte valgløfter i fleng når de kommer i posisjon?

Jeg har virkelig kjent etter… og innerst inne er mine verdier og grunnleggende holdninger nærmest Høyre, i år som tidligere år. Dette på tross av at jeg er uenig i mye, enkeltsaker, vaklende strategi, og uklare prioriteringer. Men OK Erna, det skal du ha… du står på ditt og budskapet er langt tydeligere enn før. Det har faktisk skjedd en endring med henne siste halvåret. Og hvilke andre alternativ har vi? Helt utenkelig for meg!

Skulle gjerne satt sammen en regjering av kompetente individer med allsidig bakgrunn og erfaring, som jobbet fra sak til sak til det beste for landet og samfunnet. Gjerne på tvers av partitilhørighet. Min ønske-regjering kan gjerne inkludere både Jonas G. Støre, Olaf Thommessen, Frederic Hauge og Per-Kristian Foss.

Så… forhåndstemme er avgitt og jeg er komfortabel med MITT valg. Håper også flere med meg sitter igjen med samme følelsen på mandag kveld!

Godt valg!
Hilsen Ine

Ledelse makt og mening

Grubler over hvilket tema jeg skal skrive om i oppgaven min?! Vanskelig å definere en problemstilling for avsluttende masteroppgave. Trenger inspirasjon for å komme i gang....

Tema er ledelse og maktformer. Ledelse i et eksistensialistisk perspektiv åpner mange muligheter, men hvordan spissformulere en god problemstilling som engasjerer og kan tilføre ”noe nytt”? Kjenner at jeg må skrive om noe jeg brenner for, og som kan undersøkes nærmere gjennom en kvalitativ analyse. Sitter og smaker litt på forhold som narsissisme – faren for grandiositet og egosentrisme vs karismatisk, verdibasert ledelse. Finnes mye spennende her å undersøke nærmere.

Maktspill og interessekonflikter er mer klassiske lederutfordringer. Etiske betraktninger og moralfilosofi er det skrevet mye om, men fortsatt er det like aktuelt. Dialogens ferdigheter, hvordan språk og retorikk er makt, narrasjoner, impression management og kulturbygging kan også bygge opp under interessante problemstillinger.

Jeg må også ta hensyn til behovet for relevante informanter og tilgang på data. Egen arbeidsgiver kan synes praktisk, men jeg tenker det blir feil i en slik oppgave som skal være dialektisk nøytral og sikre konfidensielle hensyn uten provosere eller begrense fremstillingen.

Skal bruke de neste ukene frem mot første samling til å gruble mer over dette. Jeg er svært mottakelig for innspill, kommentarer eller praktiske eksempler. Kanskje det åpner noen nye muligheter, hvem vet?!

En begivenhetsrik ny uke ønskes!
Hilsen Ine

Refleksjoner en søndag

Søndager kan være ganske kjedlige, og en kveld for refleksjon…

Denne søndagen har vært annerledes, veldig fin og berikende på flere måter. Først en rolig start på dagen helt uten planer, så kom en telefon fra en nær venninne som hadde behov for sol og luft og en god prat. Denne samtalen på tur gjennom skogen gjorde dagen min til noe spesielt.

På vei mot en ny arbeidsuke og slutt på helgefritiden. Det kjennes veldig godt å ha en meningsfylt jobb å gå til i morgen, noe å se frem til og vite at det er behov for meg, at noen etterspør min kompetanse og det jeg kan bidra med.

Samtidig er det befriende godt med helg. Et pusterom uten avtaler, forpliktelser og forventninger, hvor jeg kan bestemme selv hva jeg skal gjøre når. Tenker det er nettopp dette som er så godt med ferie og fritid. At vi får en kjærkommen pust i bakken, med mulighet for å pleie sosialt nettverk og koble av med helt andre ting. Jeg henter masse verdifull inspirasjon i fritiden. Det må være utrolig begrensende ikke å ha andre interesser utenfor jobb?

Fritiden hadde ikke vært like givende om jeg ikke hadde en jobb å gå til. Svært mange opplever det å stå uten jobb en eller flere ganger i livet av ulike årsaker. Har selv kjent på dette. Det å være syk, bli satt til side, være utenfor arbeidslivet, ikke ha tilhørighet til en arbeidsplass, ingen kollegaer eller andre som gjør at jeg kjenner meg verdifull eller at livet oppleves meningsfylt. Det gjør vondt, men gir nyttige erfaringer på veien videre tenker jeg.

Etter en god prat rundt Mariholtet med min venninne kjenner jeg på hva som virkelig betyr noe her i livet. Nære relasjoner, aktivitet, en meningsfylt hverdag og følelsen av tilhørighet. En tur i naturen gir meg rom for refleksjoner, luft under vingene og tid til å kjenne etter. Akkurat det jeg trenger for å gå løs på en ny uke, hva nå enn det måtte bringe. Vi burde reflektere mer og løpe mindre….

God søndag og ha en fin ny uke:)
Hilsen fra Ine

Valgets vinnere...

Hva gjør at barnefamilier alltid går seirende ut av valgkampen og politikernes prioriteringer? Igjen hører vi om fattigdom i barnefamilier og stakkars barn av fattige foreldre som ikke får delta i skolekorpset eller organisert idrett. Kontantstøtte, foreldrefradrag, makspris i barnehager, full barnehagedekning og andre direkte og indirekte subsidier, hvor ille står det egentlig til? Uansett hvor mange barn du velger å få, er dette omgjort til et samfunnsansvar, som uten videre innvilges full statsstøtte. Dette er diskriminerende!

Hvorfor tør vi ikke å ansvarliggjøre foreldre som selv har tatt valg som har resultert i barn? Vi som lever alene får ikke kontantstøtte, forsørgerfradrag, fradrag for barnepass, barnetrygd, bidrag eller andre statssubsidier. Jeg bidrar med et anselig beløp til kemneren årlig, er ene og alene ansvarlig for mine utgifter, min livsførsel og mitt private forbruk. Det er på høy tid å innføre skattefradrag for aleneboere!

Det er ingen menneskerett å få barn, for så å få barnetrygd og dekket sitt private forbruk med velsignelse fra Staten. På èn lønn skal jeg dekke akkurat like store renteutgifter på lån, kommunale utgifter, lisensutgift, eiendomsskatt og andre fellesutgifter som en barnefamilie på 7! Flott at det settes barn til verden for å opprettholde folketallet, men er det riktig at enkeltgrupper skal forfordeles på denne måten? Ingen politikere tør å røre ved noen av godene til barnefamilier, det er politisk ukorrekt.

Vi er over 820.000 aleneboere i Norge i dag, enten frivillig eller ufrivillig. Politikere må våkne og innse at denne gruppen bærer store deler av samfunnsansvaret for våre fellesgoder. Krf's kjernefamilie mer en ideologi enn en realistisk livsform. Heldigvis er vi så privilegerte i Norge at vi kan gjøre egne valg. Likevel har vi ennå et stykke igjen før demokratiet omfatter oss alle. ”Alle skal med” blir en floskel fra AP uten mening og innhold!

God helg:)
Hilsen Ine