Lidelse eller latskap?

Fedme er ingen sykdom sier Kari Jaquesson, og provoserer en halv nasjon med uttalelsene sine. Både fagpersoner og mange andre raser over hennes uttalelser, de synes det er forkastelig at noen kan stille overvektige til ansvar for egen livsstil. Ingen har vel sagt det bare er enkelt å holde seg slank eller slanke seg, men de aller fleste av oss har da virkelig noen valg? Vi velger vår egen livsstil, vi velger hva og hvor mye vi putter i oss, og vi kan velge bort fysisk aktivitet fremfor sofaen og fjernkontrollen.

Dersom du leser Jaquessons blogg er det ikke vanskelig å være enig. Alle blir feite om de spiser flere kalorier enn de forbruker, og fedme er et speilbilde av egen livsstil. Hun sier ganske riktig at en kropp som lagrer overflødige kalorier er ikke syk, men at man kan bli syk av det. Jeg er ikke uenig i at det kan være genetiske eller andre fysiske/psykiske forhold som gjør at enkelte legger på seg mer enn andre, men det er likevel ikke umulig å gjøre noe med det.

Foreldre kjører, henter og bringer barna sine til skole, trening eller andre aktiviteter i lokalområdet, hvorfor går eller sykler ikke barna lenger? Eller kan de kanskje følges av foreldre som også trenger mosjon? Vi bruker flerfoldige milliarder på helsekampanjer, i helsestudio og på nøkkelhullsmerking av matvarer etc. Samtidig blir vi stadig bare fetere og latere. Alt handler om tid og prioriteringer tenker jeg. Døgnet hadde heller ikke flere enn 24 timer før, men vi rakk likevel ikke å bli så fete og leve så usundt som nå.

Livsstilsrelaterte sykdommer er riktignok en samfunnsutfordring, men ansvaret er vårt eget. Vi må kunne ansvarliggjøres for hvordan vi handler, velger å leve våre liv, hva vi putter i oss og hvor fysisk aktive vi er. Dette er ikke mobbing eller trakassering, det er et faktum, lik det eller mislik det! Jeg er ikke alltid like fornøyd med mine egne valg, men verken kan eller vil gi fra meg ansvaret for egen kropp og helse. Jeg vil liker å være i aktivitet, trives med å ta vare på helsa og er glad for at jeg er frisk og rask. Jeg vet også hva det vil si å være syk, men tenker likevel at livet byr på muligheter. Negative tanker begrenser oss. Vi ankom velferdssamfunnet med felles utrustning, livet har fylt opp ryggsekken med ulik bagasje men det er vi som velger hvordan vi vil anvende dette!

http://karijaquesson.blogg.no/1286527456_fedme_er_ikke_noe_du_.html

Kvinners paradoks

”For å oppnå likestilling må vi altså innse at vi ikke har det og at noen heller ikke ønsker det.” Slik avslutter Ingunn Yssen og Marie Simonsen en glimrende kronikk i VG på kvinnedagen 8. mars.

Feminister er ikke lenger et skjellsord, i dag kan vi gjerne kalle oss feminister uten å gå i tog eller kreve kjønnskvotering. Generasjoner før oss har preget samfunnsdebatten og kjempet for kvinners rettigheter og økt innflytelse. Det er dermed et paradoks at samfunnsutviklingen viser at flere kvinner selv ønsker redusert arbeidstid, og velger hjemmet fremfor karriere.

Ferske undersøkelser viser at bare 7 % av de største (børsnoterte) selskapene i Norge har kvinnelig toppsjef. Kvinneandelen i ledergruppene ved de 500 største selskapene i Norge, er kun på rundt 10 %. Denne andelen har vært stabil, det er fortsatt flest kvinner i stabsfunksjoner som informasjon og personal. Dette viser at kvinner fortsetter å velge bort mulighet for makt og påvirkning.

”Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå” skriver Yssen og Simonsen i sin kronikk. Vi registrerer at den nye trenden går i retning av en lykkelig tilværelse som hjemmeværende mor. Men blir vi mer lykkelige av dette? Det er fremdeles store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og dette vil ikke jevnes ut om flere kvinner blir hjemme, ønsker deltidsstillinger og utdanner seg til lavtlønnsyrker.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er større i grupper med høyere utdanning enn i grupper uten høyere utdanning. Dette skyldes i stor grad yrkesvalg. Vi oppnår ikke mer likestilling av lik lønn, men først og fremst gjennom økt deltakelse i yrkeslivet og bevisst valg av yrkesretning.

I samme kronikk peker Yssen og Simonsen på at ”det hviler noe suspekt over kvinner som av en eller annen grunn ikke har barn når de er 30”. Dette kan jeg skrive under på! Fortsatt blir jeg konfrontert med mine valg og hvorfor jeg ikke har barn. Jeg registrerer - like forundret - hvor tradisjonelt og stigmatiserende samfunnet vårt er.

Et nytt argument er kastet inn i likestillingsdebatten – krev pensjon av mannen din! Jeg er svært overrasket over at enkelte kvinner i dagens samfunn ikke er kommet lenger. En langt bedre pensjonsinvestering må være å sikre din egen fremtid, satse på egen utdanning og yrkeskarriere for å kunne forsørge deg selv.

Gratulerer med dagen alle jenter!
Hilsen Ine

You Win some, you lose some....

Noen er bedre tapere enn andre. Selv idrettsstjerner er mennesker og emosjonelle individer.

Hva kan vi forvente av de som lever av medier og sponsorer? Vi kan faktisk forvente folkeskikk, at de gir noe tilbake til mediene, sponsorene, det norske folket og alle tilhengerne. Det skulle bare mangle. Enten takler ikke Petter Northug jr. mediepresset og skuffelsen over ikke lenger å være skikonge, eller så er han bare fryktelig selvsentrert og opptatt av egne prestasjoner. Oppførselen hans understøtter det faktum at han går for seg selv og ikke laget og landet sitt. Trist for Norge og trist for Northug.

Hvem er det som har bestemt at idrettsstjerner må være høflige, veltalende, høymoralske og stille opp for media hver gang de har vært i aksjon, skriver Davy Wathne på Facebook. Dette er selvfølgelig det minste vi kan kreve av godt betalte idrettsutøvere med flagget på overarmen, Petter Northug jr. er intet unntak.

Når han lykkes og vinner, har Northug en helt annen holdning, han soler seg i all medieoppmerksomheten. Tidligere i år lot han selveste Kongen vente i 15 minutter før han fant det for godt å dukke opp til medaljeoverrekkelse etter å ha gått inn til NM Gull. - Nå måtte Kongen vente lenge på deg, sa en journalist. - Nei. Kongen går her, svarte Northug. Man blir ikke publikumsyndling av slik oppførsel. Det er heller ikke spesielt sjarmerende eller respektfullt.

Aksel Lund Svindal har reist seg fra en sesong preget av sykdom, skader og sviktende resultater. Han leverer når det gjelder og gir alt, både i og utenfor skibakken. Aksel viser en utrolig mental styrke, hans holdninger lokker frem nasjonalfølelsen selv i Per Inge Torkelsen.

Fra Whistler bringer Aksel med seg hjem til Kjeller både OL-gull og OL-sølv. Litt av en prestasjon fra en ung idrettsprofil som har erfart mye motgang i sin korte karriere. Han stiller alltid opp, han blogger med fansen, http://www.aksellundsvindal.com/blog_cms, han er like sympatisk uansett tap eller seier. Aksel går først bort og gratulerer sine konkurrenter, han svarer på spørsmål, smiler på alle pressekonferanser, han er autentisk, rutinert og samtidig ydmyk. Slike gutter vil Norge ha!

Takk Aksel for ditt bidrag til idretten og resten av verden!

Hilsen Ine