Vegas

Du velger ikke familien din. Du velger vennene dine!

En sterk film som skildrer drømmen om tilhørighet. Er det ikke det vi drømmer om alle sammen, tilhørighet og fellesskap? Det å bli sett, for den vi er og ikke det vi gjør. Kjenner denne filmen treffer noe i meg, ensomhet, skuffelser, svik, sårbarhet, kortvarig lykke, samhold og skjørt vennskap. Dette er også en del av livet, en faktisk realitet!

Enkelte ting setter spor, det kan være en kommentar, møte med et annet menneske, en situasjon eller en film… Jeg tenker det er verdifullt, selv om det av og til gjør vondt. Det er vanskelig å møte seg selv, sine egne følelser og kjenne etter. Det er mye enklere å løpe videre, løpe fra det som gjør vondt eller kjennes vanskelig. Det har jeg holdt på med selv i så alt for mange år. Å vise sårbarhet er krevende, det er mye enklere å pakke seg inn i et trygt forsvar, ikke slippe noen inn.

Ungdommene i filmen velger hverandre, ingen kan velge familien sin. De er utrolig lojale på tross av alle skuffelser, de leter etter sin identitet og vil leve ut sine drømmer. Det er drømmene som holder dem oppe og driver dem videre. Filmen gir et usminket og surrealistisk bilde av drivkreftene i oss. Selvoppholdelsesdriften er heldigvis utrolig sterk. Kan synes som om uante krefter trer frem når vi trenger det som mest.

Det er fint å få noen påminnelser om hva som virkelig betyr noe i livet, i en hverdag hvor vi løper så alt for fort. Prøver å stoppe opp litt innimellom, bare være til og reflektere. Denne helgen har jeg fått muligheten til dette. Bare trist at jeg må bli syk eller utslått før jeg virkelig lytter til kroppen og stopper opp. Har ingen gode forsetter om å forandre på alt, men vil være åpen for å justere ting underveis i livet. Refleksjoner er også justeringer. Denne helgen har jeg kanskje justert noe?!

Ha en fin ny uke!
Hilsen Ine