Godt nytt år!

Hva vil det nye året 2011 bringe med seg? Jeg er glad jeg ikke vet! Vi starter riktignok ikke med blanke ark 1.1, ikke helt. Bagasjen vi drar på ved utgangen av året før går ikke opp i luften med rakettene nyttårsaften. Jeg tror vi gjentatte ganger får nye muligheter, utfordringer, gleder og sorger, det er vel det som kalles livet?

Viktigere er kanskje følelsen av å starte året med blanke ark, at vi ikke vet hva som møter oss og hvordan fremtiden formes. Jeg blir alltid reflekterende rundt nytt år og kanskje litt ydmyk også for alt jeg ikke vet, eller kan klare å påvirke. Etter min oppfatning kan vi likevel påvirke mye selv. Jeg kan ta ansvar for mitt eget liv og hvordan jeg velger å leve mitt liv, samtidig vet jeg at det er mye annet jeg ikke har kontroll over. Sykdom, været, reaksjoner og handlinger fra andre osv. er forhold utenfor egen kontroll og som påvirker livet i stor grad.

Du kan ikke endre andre, men andre kan kanskje endre seg selv! Med det tenker jeg også at det faktisk er et ansvar jeg har for å tilpasse meg omgivelsene. Og nettopp dette er vanskelig. Jeg har jo levd et langt liv med meg selv slik jeg er, men håper jo også at jeg evner å tilpasse meg noe og utvikle de sidene jeg ikke er like stolt av. Jeg lærer heldigvis av egne og andres erfaringer i det lange løp. Dine styrker er også dine svakheter heter det. Kanskje er det aller viktigste å være det bevisst, om jeg ikke akkurat ønsker å forandre på noe?

Hva vet vel jeg om hvordan mitt liv ser ut 31.12.2011, men jeg håper jeg har flyttet inn i ny leilighet, at jeg har en god jobb jeg trives i og blir verdsatt for, at jeg er frisk og rask, har et rikt sosialt liv og fortsatt tro på fremtiden. Jeg har ingen nyttårsforsetter, jeg har større tro på hverdagen og hvordan jeg kan ta vare på mitt eget liv og forme fremtiden hver eneste dag.

Et gledelig nytt år med ønske om masse penger, hell og lykke til alle mine gode venner, familie og bekjente!!

Nyt hver dag som om den skulle være den siste:)

Lidelse eller latskap?

Fedme er ingen sykdom sier Kari Jaquesson, og provoserer en halv nasjon med uttalelsene sine. Både fagpersoner og mange andre raser over hennes uttalelser, de synes det er forkastelig at noen kan stille overvektige til ansvar for egen livsstil. Ingen har vel sagt det bare er enkelt å holde seg slank eller slanke seg, men de aller fleste av oss har da virkelig noen valg? Vi velger vår egen livsstil, vi velger hva og hvor mye vi putter i oss, og vi kan velge bort fysisk aktivitet fremfor sofaen og fjernkontrollen.

Dersom du leser Jaquessons blogg er det ikke vanskelig å være enig. Alle blir feite om de spiser flere kalorier enn de forbruker, og fedme er et speilbilde av egen livsstil. Hun sier ganske riktig at en kropp som lagrer overflødige kalorier er ikke syk, men at man kan bli syk av det. Jeg er ikke uenig i at det kan være genetiske eller andre fysiske/psykiske forhold som gjør at enkelte legger på seg mer enn andre, men det er likevel ikke umulig å gjøre noe med det.

Foreldre kjører, henter og bringer barna sine til skole, trening eller andre aktiviteter i lokalområdet, hvorfor går eller sykler ikke barna lenger? Eller kan de kanskje følges av foreldre som også trenger mosjon? Vi bruker flerfoldige milliarder på helsekampanjer, i helsestudio og på nøkkelhullsmerking av matvarer etc. Samtidig blir vi stadig bare fetere og latere. Alt handler om tid og prioriteringer tenker jeg. Døgnet hadde heller ikke flere enn 24 timer før, men vi rakk likevel ikke å bli så fete og leve så usundt som nå.

Livsstilsrelaterte sykdommer er riktignok en samfunnsutfordring, men ansvaret er vårt eget. Vi må kunne ansvarliggjøres for hvordan vi handler, velger å leve våre liv, hva vi putter i oss og hvor fysisk aktive vi er. Dette er ikke mobbing eller trakassering, det er et faktum, lik det eller mislik det! Jeg er ikke alltid like fornøyd med mine egne valg, men verken kan eller vil gi fra meg ansvaret for egen kropp og helse. Jeg vil liker å være i aktivitet, trives med å ta vare på helsa og er glad for at jeg er frisk og rask. Jeg vet også hva det vil si å være syk, men tenker likevel at livet byr på muligheter. Negative tanker begrenser oss. Vi ankom velferdssamfunnet med felles utrustning, livet har fylt opp ryggsekken med ulik bagasje men det er vi som velger hvordan vi vil anvende dette!

http://karijaquesson.blogg.no/1286527456_fedme_er_ikke_noe_du_.html

Kvinners paradoks

”For å oppnå likestilling må vi altså innse at vi ikke har det og at noen heller ikke ønsker det.” Slik avslutter Ingunn Yssen og Marie Simonsen en glimrende kronikk i VG på kvinnedagen 8. mars.

Feminister er ikke lenger et skjellsord, i dag kan vi gjerne kalle oss feminister uten å gå i tog eller kreve kjønnskvotering. Generasjoner før oss har preget samfunnsdebatten og kjempet for kvinners rettigheter og økt innflytelse. Det er dermed et paradoks at samfunnsutviklingen viser at flere kvinner selv ønsker redusert arbeidstid, og velger hjemmet fremfor karriere.

Ferske undersøkelser viser at bare 7 % av de største (børsnoterte) selskapene i Norge har kvinnelig toppsjef. Kvinneandelen i ledergruppene ved de 500 største selskapene i Norge, er kun på rundt 10 %. Denne andelen har vært stabil, det er fortsatt flest kvinner i stabsfunksjoner som informasjon og personal. Dette viser at kvinner fortsetter å velge bort mulighet for makt og påvirkning.

”Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå” skriver Yssen og Simonsen i sin kronikk. Vi registrerer at den nye trenden går i retning av en lykkelig tilværelse som hjemmeværende mor. Men blir vi mer lykkelige av dette? Det er fremdeles store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og dette vil ikke jevnes ut om flere kvinner blir hjemme, ønsker deltidsstillinger og utdanner seg til lavtlønnsyrker.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er større i grupper med høyere utdanning enn i grupper uten høyere utdanning. Dette skyldes i stor grad yrkesvalg. Vi oppnår ikke mer likestilling av lik lønn, men først og fremst gjennom økt deltakelse i yrkeslivet og bevisst valg av yrkesretning.

I samme kronikk peker Yssen og Simonsen på at ”det hviler noe suspekt over kvinner som av en eller annen grunn ikke har barn når de er 30”. Dette kan jeg skrive under på! Fortsatt blir jeg konfrontert med mine valg og hvorfor jeg ikke har barn. Jeg registrerer - like forundret - hvor tradisjonelt og stigmatiserende samfunnet vårt er.

Et nytt argument er kastet inn i likestillingsdebatten – krev pensjon av mannen din! Jeg er svært overrasket over at enkelte kvinner i dagens samfunn ikke er kommet lenger. En langt bedre pensjonsinvestering må være å sikre din egen fremtid, satse på egen utdanning og yrkeskarriere for å kunne forsørge deg selv.

Gratulerer med dagen alle jenter!
Hilsen Ine

You Win some, you lose some....

Noen er bedre tapere enn andre. Selv idrettsstjerner er mennesker og emosjonelle individer.

Hva kan vi forvente av de som lever av medier og sponsorer? Vi kan faktisk forvente folkeskikk, at de gir noe tilbake til mediene, sponsorene, det norske folket og alle tilhengerne. Det skulle bare mangle. Enten takler ikke Petter Northug jr. mediepresset og skuffelsen over ikke lenger å være skikonge, eller så er han bare fryktelig selvsentrert og opptatt av egne prestasjoner. Oppførselen hans understøtter det faktum at han går for seg selv og ikke laget og landet sitt. Trist for Norge og trist for Northug.

Hvem er det som har bestemt at idrettsstjerner må være høflige, veltalende, høymoralske og stille opp for media hver gang de har vært i aksjon, skriver Davy Wathne på Facebook. Dette er selvfølgelig det minste vi kan kreve av godt betalte idrettsutøvere med flagget på overarmen, Petter Northug jr. er intet unntak.

Når han lykkes og vinner, har Northug en helt annen holdning, han soler seg i all medieoppmerksomheten. Tidligere i år lot han selveste Kongen vente i 15 minutter før han fant det for godt å dukke opp til medaljeoverrekkelse etter å ha gått inn til NM Gull. - Nå måtte Kongen vente lenge på deg, sa en journalist. - Nei. Kongen går her, svarte Northug. Man blir ikke publikumsyndling av slik oppførsel. Det er heller ikke spesielt sjarmerende eller respektfullt.

Aksel Lund Svindal har reist seg fra en sesong preget av sykdom, skader og sviktende resultater. Han leverer når det gjelder og gir alt, både i og utenfor skibakken. Aksel viser en utrolig mental styrke, hans holdninger lokker frem nasjonalfølelsen selv i Per Inge Torkelsen.

Fra Whistler bringer Aksel med seg hjem til Kjeller både OL-gull og OL-sølv. Litt av en prestasjon fra en ung idrettsprofil som har erfart mye motgang i sin korte karriere. Han stiller alltid opp, han blogger med fansen, http://www.aksellundsvindal.com/blog_cms, han er like sympatisk uansett tap eller seier. Aksel går først bort og gratulerer sine konkurrenter, han svarer på spørsmål, smiler på alle pressekonferanser, han er autentisk, rutinert og samtidig ydmyk. Slike gutter vil Norge ha!

Takk Aksel for ditt bidrag til idretten og resten av verden!

Hilsen Ine

Nok en julehøytid står for døren

Ruset på julemusikk, julestjerner og pepperkaker er adventstiden for mange årets høydepunkt. Julebord med pinnekjøtt og lutefisk i flere omganger, det bare å hive innpå det du makter å svelge unna. Vi må jo spise så det lønner seg? Om du ikke er ute ofte ellers, så er julebordet anledningen for å slippe seg løs, hemningsløs, denne ene gangen i året. Ingen som reagerer om skjørtekanten er oppunder truseforet, eller ribbefettet drypper nedover det nye silkeslipset. Det er jo julebord, og alt er lov. Om du aldri drikker akevitt er dette likevel kvelden for å prøve det meste. Stemningen stiger mens taleevne, samvittighet og empati reduseres tilsvarende.

Men adventstiden består av mer enn julebord. Nesten alle har det like travelt. Vi fyller opp med sosiale avtaler og planlegger hvordan og med hvem juledagene skal tilbringes. Sjelden planlegger vi like mye like lang tid i forveien, og sjelden plotter vi inn like mange aktiviteter i kalenderen over så kort periode. Men etter den søte kløe kommer gjerne den sure svie. Over nyttår sitter vi igjen med ekte følelse av hangover, med velfylte kredittkort og minner fra julenissen som glemte hva vi ønsket oss aller mest i år også. Tid?

Tid står ikke på noen ønskeliste, tiden er kostbar, men kan ikke verdsettes. Jeg tenker det er underlig at vi skal fylle opp tiden med så mange forpliktelser når vi først har noen fridager. Fortsatt er jeg like forundret over foreldre som ønsker seg ”snille barn”. Men ærlig talt - hvilken realitetsorientering ligger i dette? Er det ikke et foreldreansvar å sørge for snille og trygge barn? Det er i alle fall ikke julenissen sitt ansvar! Hva med å ønske seg mer tid sammen, over hele året, ikke bare i julaften?

Julen er en familiehøytid, hvor det er ”tradisjon” for at alle skal være sammen og ha det like hyggelig. Selvsagt er det gøy for barna med pakker og tid sammen med familien. Ved å erkjenne medaljens bakside, vet vi også at halvparten av alle ungene er kasteballer mellom foreldre som ikke lenger bor sammen. Uansett hvor store ungene er, vil det alltid være slik at mor og far synes julaften er stusselig uten sine egne barn. Det forstår jeg godt. Men er det en selvfølge at alle nødvendigvis må være sammen denne ene dagen i året? Vi har 364 andre dager i året som vi også kan dele. Verden går fremover, livsmønstre endrer seg og tradisjonell familiejul får nye dimensjoner.

Nå tror du sikkert at jeg er motstander av julen, men det er jeg ikke. Jeg bare reflekterer over alle forventninger til julen. Synes det er alt for mange urealistiske forventninger til hvordan vi skal forberede og tilbringe julehøytiden. Jeg har stor respekt for ulike valg, og gleder meg derfor til samfunnet aksepterer alternative valg, og erkjenner at julen ikke bare er forbeholdt familien. Uansett sivilstand, livsform eller behov tenker jeg julen har flere sider…

Hilsen Ine

Normert sykemelding?

1 av 4 oppgir å ha vært sykemeldt det siste året, dette koster samfunnet flere milliarder i året. Statsministeren prøver å mobilisere partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet. Et interessant trekk er jo at AP igjen provoserer sitt eget fagforbund LO, som går til frontalangrep mot regjeringen. Igjen kommer det frem en tydelig splittelse blant regjeringspartiene som ikke er enige om tiltak og virkemidler. Farse, drama eller komedie? Stryk det som ikke passer!

Jens sikter mot den svenske modellen, med et sterkt element av statlig styring i sykefraværsordningen. Dette er en modell som fortsatt er under utprøving, og som mange arbeidsgivere, arbeidstaker og kvalifisert medisinsk personell er svært kritiske til. Men Norge må likevel følge i svenskenes fotspor. Hva er det med politikere som tror de kan vedta hvor lang tid det tar å bli frisk fra ulike sykdommer og plager?

Normert sykmelding skal innføres i Norge for å redusere sykefraværet, og en større andel av kostnadene skal overføres på arbeidsgiverne. Fra den svenske modellen finner vi en oversikt over hva politikerne har vedtatt for å overprøve legenes vurderinger. Denne oversikten over anbefalt antall sykemeldingsdager viser at graviditetskvalme kvalifiserer til inntil 2 måneders sykemelding deretter gradert sykemelding, i motsetning til brystkreft som ikke anses mer alvorlig enn at du kan gå tilbake på jobb igjen allerede etter 3 uker. Etter en operasjon for hjerteinfarkt får du inntil 4 ukers sykemelding. Lett depresjon gir ingen rett til sykepenger. Finnes det noe som helst fornuft i dette? Min oppfatning er at diagnoser ikke kan generaliseres og friskmelding kan ikke vedtas. Vi må ha tillitt til at legene er best egnet til å vurdere hvert enkelt individuelle tilfelle sammen med sin pasient.

Et annet spesielt trekk ved den svenske ordningen, sammenliknet med de fleste andre land, er at det ikke finnes noen øvre grense for hvor lenge sykepenger kan utbetales. Er dette tiltak vi mener bidrar til å redusere sykefraværet og redusere kostnadene ved sykelønnsordningen? Vi ser at sykefraværet blant gravide kvinner er kraftig økende, hvorfor prøver vi ikke heller å gjøre noe konkret med slike tilfeller? Det har aldri vært noen sykdom å være gravid, likevel blir stadig flere sykemeldte under svangerskapet. Lite tilsier at fysisk arbeidsbelastning er blitt større med årene.

Et unikt tiltak i Norge har tidligere vært bruken av aktiv sykmelding. Dette har også myndighetene strammet inn, og erstattet med avventende sykemelding. Nå viser det seg at bare 11% av alle sykemeldinger har benyttet seg av avventende sykemelding, og bare halvparten av disse opplevde at den med tilrettelegging førte til at man unngikk sykemelding. Suksess eller fiasko? Stryk det som ikke passer!

Igjen viser dette et desperat tiltak fra politikere som mangler tistrekkelig kunnskap og innsikt. Sykdom og årsak til sykdom handler om så uendelig mye mer enn normert sykemelding!

Hilsen Ine

Tidsklemma

Tid er et resultat av prioriteringer tenker jeg. Så vidt jeg vet har vi har alle samme tid til rådighet, men vi velger å fylle den med ulikt innhold. Døgnet har uansett ikke mer enn 24 timer for noen av oss, enkelte klarer likevel å få langt mer ut av livet enn andre. Klokken tikker og går, men tiden er noe som kommer!

Hvor mange er ikke konstant utsatt for dårlig tid, har det alt for travelt og ikke tid til det ene eller det andre. De har ikke heller ikke tid til å ta vare på helsa, trene, pleie venner og familie eller være sosiale. Min fysioterapeut har en plakat på sitt behandlingsrom med følgende kloke visdomsord: ”Dersom du ikke avsetter tid til trening, vil du før eller siden måtte avsette tid til sykdom”. Jeg tenker at trening eller fysisk aktivitet er en bevisst prioritering eller nedprioritering på lik linje med alt annet. Trening gir overskudd og energi, bedre helse og mer kvalitetstid for meg.

For mange av oss har det blitt status å leve hektisk, ha det travelt og ikke ha tid. Vi tenker kanskje ikke alltid like mye på konsekvensene. Det å gi uttrykk for at du ikke har tid, kan faktisk også være sårende for andre. Enten fordi det kan få den andre til å føle seg nedprioritert og ikke viktig nok, eller det kan være med på å forsterke følelsen av utilstrekkelighet.

Samtidig er det viktig å respektere at vi må få lov til selv å velge hvordan vi ønsker å prioritere vår egen tid. Dette er et resultat av valg vi tar ut fra våre egne individuelle behov. Derfor er det også mitt valg om jeg vil leve med konstant dårlig tid eller ikke tenker jeg. Jeg ønsker ikke lenger å bruke energi på alt jeg ikke har tid til. Jeg har jo like mye tid som alle andre, jeg prioriterer bare annerledes. Jeg har likevel rett til å si at jeg velger annerledes, det å prioritere noe betyr gjerne at jeg må velge bort noe annet.

Jeg ønsker å ha et mer bevisst for hold til hva jeg velger bort, og hva jeg velger å bruke tiden og livet mitt på. Akkurat nå trenger jeg å bruke mer tid på studier, men hva skal jeg velge bort? Har behov for å tenke litt mer på dette kjenner jeg…..

Ha en fortsatt fin søndagkveld!

Hilsen Ine