You Win some, you lose some....

Noen er bedre tapere enn andre. Selv idrettsstjerner er mennesker og emosjonelle individer.

Hva kan vi forvente av de som lever av medier og sponsorer? Vi kan faktisk forvente folkeskikk, at de gir noe tilbake til mediene, sponsorene, det norske folket og alle tilhengerne. Det skulle bare mangle. Enten takler ikke Petter Northug jr. mediepresset og skuffelsen over ikke lenger å være skikonge, eller så er han bare fryktelig selvsentrert og opptatt av egne prestasjoner. Oppførselen hans understøtter det faktum at han går for seg selv og ikke laget og landet sitt. Trist for Norge og trist for Northug.

Hvem er det som har bestemt at idrettsstjerner må være høflige, veltalende, høymoralske og stille opp for media hver gang de har vært i aksjon, skriver Davy Wathne på Facebook. Dette er selvfølgelig det minste vi kan kreve av godt betalte idrettsutøvere med flagget på overarmen, Petter Northug jr. er intet unntak.

Når han lykkes og vinner, har Northug en helt annen holdning, han soler seg i all medieoppmerksomheten. Tidligere i år lot han selveste Kongen vente i 15 minutter før han fant det for godt å dukke opp til medaljeoverrekkelse etter å ha gått inn til NM Gull. - Nå måtte Kongen vente lenge på deg, sa en journalist. - Nei. Kongen går her, svarte Northug. Man blir ikke publikumsyndling av slik oppførsel. Det er heller ikke spesielt sjarmerende eller respektfullt.

Aksel Lund Svindal har reist seg fra en sesong preget av sykdom, skader og sviktende resultater. Han leverer når det gjelder og gir alt, både i og utenfor skibakken. Aksel viser en utrolig mental styrke, hans holdninger lokker frem nasjonalfølelsen selv i Per Inge Torkelsen.

Fra Whistler bringer Aksel med seg hjem til Kjeller både OL-gull og OL-sølv. Litt av en prestasjon fra en ung idrettsprofil som har erfart mye motgang i sin korte karriere. Han stiller alltid opp, han blogger med fansen, http://www.aksellundsvindal.com/blog_cms, han er like sympatisk uansett tap eller seier. Aksel går først bort og gratulerer sine konkurrenter, han svarer på spørsmål, smiler på alle pressekonferanser, han er autentisk, rutinert og samtidig ydmyk. Slike gutter vil Norge ha!

Takk Aksel for ditt bidrag til idretten og resten av verden!

Hilsen Ine

Nok en julehøytid står for døren

Ruset på julemusikk, julestjerner og pepperkaker er adventstiden for mange årets høydepunkt. Julebord med pinnekjøtt og lutefisk i flere omganger, det bare å hive innpå det du makter å svelge unna. Vi må jo spise så det lønner seg? Om du ikke er ute ofte ellers, så er julebordet anledningen for å slippe seg løs, hemningsløs, denne ene gangen i året. Ingen som reagerer om skjørtekanten er oppunder truseforet, eller ribbefettet drypper nedover det nye silkeslipset. Det er jo julebord, og alt er lov. Om du aldri drikker akevitt er dette likevel kvelden for å prøve det meste. Stemningen stiger mens taleevne, samvittighet og empati reduseres tilsvarende.

Men adventstiden består av mer enn julebord. Nesten alle har det like travelt. Vi fyller opp med sosiale avtaler og planlegger hvordan og med hvem juledagene skal tilbringes. Sjelden planlegger vi like mye like lang tid i forveien, og sjelden plotter vi inn like mange aktiviteter i kalenderen over så kort periode. Men etter den søte kløe kommer gjerne den sure svie. Over nyttår sitter vi igjen med ekte følelse av hangover, med velfylte kredittkort og minner fra julenissen som glemte hva vi ønsket oss aller mest i år også. Tid?

Tid står ikke på noen ønskeliste, tiden er kostbar, men kan ikke verdsettes. Jeg tenker det er underlig at vi skal fylle opp tiden med så mange forpliktelser når vi først har noen fridager. Fortsatt er jeg like forundret over foreldre som ønsker seg ”snille barn”. Men ærlig talt - hvilken realitetsorientering ligger i dette? Er det ikke et foreldreansvar å sørge for snille og trygge barn? Det er i alle fall ikke julenissen sitt ansvar! Hva med å ønske seg mer tid sammen, over hele året, ikke bare i julaften?

Julen er en familiehøytid, hvor det er ”tradisjon” for at alle skal være sammen og ha det like hyggelig. Selvsagt er det gøy for barna med pakker og tid sammen med familien. Ved å erkjenne medaljens bakside, vet vi også at halvparten av alle ungene er kasteballer mellom foreldre som ikke lenger bor sammen. Uansett hvor store ungene er, vil det alltid være slik at mor og far synes julaften er stusselig uten sine egne barn. Det forstår jeg godt. Men er det en selvfølge at alle nødvendigvis må være sammen denne ene dagen i året? Vi har 364 andre dager i året som vi også kan dele. Verden går fremover, livsmønstre endrer seg og tradisjonell familiejul får nye dimensjoner.

Nå tror du sikkert at jeg er motstander av julen, men det er jeg ikke. Jeg bare reflekterer over alle forventninger til julen. Synes det er alt for mange urealistiske forventninger til hvordan vi skal forberede og tilbringe julehøytiden. Jeg har stor respekt for ulike valg, og gleder meg derfor til samfunnet aksepterer alternative valg, og erkjenner at julen ikke bare er forbeholdt familien. Uansett sivilstand, livsform eller behov tenker jeg julen har flere sider…

Hilsen Ine

Normert sykemelding?

1 av 4 oppgir å ha vært sykemeldt det siste året, dette koster samfunnet flere milliarder i året. Statsministeren prøver å mobilisere partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet. Et interessant trekk er jo at AP igjen provoserer sitt eget fagforbund LO, som går til frontalangrep mot regjeringen. Igjen kommer det frem en tydelig splittelse blant regjeringspartiene som ikke er enige om tiltak og virkemidler. Farse, drama eller komedie? Stryk det som ikke passer!

Jens sikter mot den svenske modellen, med et sterkt element av statlig styring i sykefraværsordningen. Dette er en modell som fortsatt er under utprøving, og som mange arbeidsgivere, arbeidstaker og kvalifisert medisinsk personell er svært kritiske til. Men Norge må likevel følge i svenskenes fotspor. Hva er det med politikere som tror de kan vedta hvor lang tid det tar å bli frisk fra ulike sykdommer og plager?

Normert sykmelding skal innføres i Norge for å redusere sykefraværet, og en større andel av kostnadene skal overføres på arbeidsgiverne. Fra den svenske modellen finner vi en oversikt over hva politikerne har vedtatt for å overprøve legenes vurderinger. Denne oversikten over anbefalt antall sykemeldingsdager viser at graviditetskvalme kvalifiserer til inntil 2 måneders sykemelding deretter gradert sykemelding, i motsetning til brystkreft som ikke anses mer alvorlig enn at du kan gå tilbake på jobb igjen allerede etter 3 uker. Etter en operasjon for hjerteinfarkt får du inntil 4 ukers sykemelding. Lett depresjon gir ingen rett til sykepenger. Finnes det noe som helst fornuft i dette? Min oppfatning er at diagnoser ikke kan generaliseres og friskmelding kan ikke vedtas. Vi må ha tillitt til at legene er best egnet til å vurdere hvert enkelt individuelle tilfelle sammen med sin pasient.

Et annet spesielt trekk ved den svenske ordningen, sammenliknet med de fleste andre land, er at det ikke finnes noen øvre grense for hvor lenge sykepenger kan utbetales. Er dette tiltak vi mener bidrar til å redusere sykefraværet og redusere kostnadene ved sykelønnsordningen? Vi ser at sykefraværet blant gravide kvinner er kraftig økende, hvorfor prøver vi ikke heller å gjøre noe konkret med slike tilfeller? Det har aldri vært noen sykdom å være gravid, likevel blir stadig flere sykemeldte under svangerskapet. Lite tilsier at fysisk arbeidsbelastning er blitt større med årene.

Et unikt tiltak i Norge har tidligere vært bruken av aktiv sykmelding. Dette har også myndighetene strammet inn, og erstattet med avventende sykemelding. Nå viser det seg at bare 11% av alle sykemeldinger har benyttet seg av avventende sykemelding, og bare halvparten av disse opplevde at den med tilrettelegging førte til at man unngikk sykemelding. Suksess eller fiasko? Stryk det som ikke passer!

Igjen viser dette et desperat tiltak fra politikere som mangler tistrekkelig kunnskap og innsikt. Sykdom og årsak til sykdom handler om så uendelig mye mer enn normert sykemelding!

Hilsen Ine

Tidsklemma

Tid er et resultat av prioriteringer tenker jeg. Så vidt jeg vet har vi har alle samme tid til rådighet, men vi velger å fylle den med ulikt innhold. Døgnet har uansett ikke mer enn 24 timer for noen av oss, enkelte klarer likevel å få langt mer ut av livet enn andre. Klokken tikker og går, men tiden er noe som kommer!

Hvor mange er ikke konstant utsatt for dårlig tid, har det alt for travelt og ikke tid til det ene eller det andre. De har ikke heller ikke tid til å ta vare på helsa, trene, pleie venner og familie eller være sosiale. Min fysioterapeut har en plakat på sitt behandlingsrom med følgende kloke visdomsord: ”Dersom du ikke avsetter tid til trening, vil du før eller siden måtte avsette tid til sykdom”. Jeg tenker at trening eller fysisk aktivitet er en bevisst prioritering eller nedprioritering på lik linje med alt annet. Trening gir overskudd og energi, bedre helse og mer kvalitetstid for meg.

For mange av oss har det blitt status å leve hektisk, ha det travelt og ikke ha tid. Vi tenker kanskje ikke alltid like mye på konsekvensene. Det å gi uttrykk for at du ikke har tid, kan faktisk også være sårende for andre. Enten fordi det kan få den andre til å føle seg nedprioritert og ikke viktig nok, eller det kan være med på å forsterke følelsen av utilstrekkelighet.

Samtidig er det viktig å respektere at vi må få lov til selv å velge hvordan vi ønsker å prioritere vår egen tid. Dette er et resultat av valg vi tar ut fra våre egne individuelle behov. Derfor er det også mitt valg om jeg vil leve med konstant dårlig tid eller ikke tenker jeg. Jeg ønsker ikke lenger å bruke energi på alt jeg ikke har tid til. Jeg har jo like mye tid som alle andre, jeg prioriterer bare annerledes. Jeg har likevel rett til å si at jeg velger annerledes, det å prioritere noe betyr gjerne at jeg må velge bort noe annet.

Jeg ønsker å ha et mer bevisst for hold til hva jeg velger bort, og hva jeg velger å bruke tiden og livet mitt på. Akkurat nå trenger jeg å bruke mer tid på studier, men hva skal jeg velge bort? Har behov for å tenke litt mer på dette kjenner jeg…..

Ha en fortsatt fin søndagkveld!

Hilsen Ine

Tirsdagsbetraktninger

Tirsdag er allerede et godt stykke ut i uken. Snart helg igjen! Forrige helg på fjellet var helt nydelig, masse frisk luft, vinterlandskap, sol og aktivitet er balsam for kropp og sjel.

En god treningsøkt etterfulgt av venninnekveld med stearinlys, Sivert Høyem i bakgrunn, varm te og smågodt er også en investering i sjelefred. Kjenner det gjør godt å skape små rom i hverdagen og nyte livet ”her og nå”. Jeg trenger inspirasjon for å hente meg inn fra hverdagens krav og forpliktelser.

Jeg skaper meg slike små rom, som avkobling med påfyll av ny energi for å takle hverdagen. Frisk luft og aktivitet er et must for velvære og trivsel i mitt liv, sammen med en god samtale, nærhet og opplevelser med gode venner. Det er flest hverdager, men sannelig har vi også muligheten til å bruke livet på andre ting også… prioriteringer!!

Jeg velger å prioritere meg selv, ta hensyn til egne behov og lytte til kroppen. Hvorfor skulle jeg ikke det? Mulig jeg ennå har et stykke igjen, men jeg har uansett blitt mye bedre på dette området. Forpliktelser og forventninger er tungt å bære, selv om det i stor utstrekning er selvvalgt og innebærer både fart og spenning. Hver dag er likevel ikke en fest, slik er det i alle fall for meg. Prøver å lage det til en fest innimellom, men realitetene innhenter meg, det ER flest hverdager!

Mitt behov for slike små rom hjelper meg å finne ny inspirasjon og energi. Spiller ingen rolle hva det innebærer, bare det gir meg en god opplevelse der og da. Akkurat i kveld kjennes det helt greit at det bare er tirsdag og ennå 3 dager igjen til helgen. Hverdagen kan bli akkurat like verdifull, om jeg bare vil!

God helg – når den nærmer seg:)
Ine

Selskapsløvinnen

Hvorfor er det sånn at vi single alltid blir invitert alene i selskap? Par blir invitert sammen i de fleste anledninger, uansett om de bare kjenner den ene parten ved vertskapet. Enten må det være en uttalt venninnekveld/guttetur, eller så faller det visstnok naturlig for de fleste å invitere par sammen i festlige lag og andre sosiale tilstelninger.

Som single blir jeg aldri invitert ”med følge”! Hvorfor ikke? Dere som er i et parforhold kan gjerne velge om dere vil gå alene eller ikke. Denne valgfriheten er ikke oss single forunt. Selv om dere ikke kjenner noen i selskapet, har dere jo uansett hverandre. Som single er det faktisk ikke alltid like gøy å gå alene i et stort selskap med mange ukjente. Min erfaring er at det ofte kunne vært hyggelig å få lov til og bringe med følge, en venn, venninne eller ”anstand”. I alle fall fått anledning til å velge selv. Jeg lurer også på hvorfor ”anstand” nødvendigvis må være en partner eller samboer?

Jeg opplever ofte at jeg blir skulet på i slike settinger, og presentert som ”hun single”. Har ennå til gode å bli presentert for ”hun gifte” eller ”han gifte”? Jeg må også forholde meg til at jeg kan oppleves som en trussel for andre gifte kvinner i selskapet, eller en ”fristerinne” for alle gifte menn. Selvsagt er vi single alltid ute på sjekker’n, uten unntak og kritisk sans!! For min del er det faktisk ikke slik at jeg faller for alle utgaver menn, jeg tror jeg er minst like kritisk, eller kanskje ennå mer fordi jeg fremdeles er single? Så dere godt gifte kvinner, dere kan ta det helt med ro. Jeg ER ingen reell trussel, jeg er bare single!

Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg har mange og varierende erfaringer med å være single i selskapslivet som jeg fikk lyst til å dele. Ofte blir jeg plassert sammen med en annen single mann, ikke alltid en like god match, men jeg velger å tro at tanken er god. Jeg synes jo det er spennende å treffe nye mennesker og knytte nye relasjoner, men vil veldig gjerne selv få lov til å velge min ”date”. Er dette for mye forlangt, eller må jeg bare finne meg i å bli tildelt en annen single som er utsatt for samme skjebne som meg?

For en tid tilbake var jeg invitert til 40 års lag - ”med følge”. Strålene tenkte jeg! Gledet meg, og synes det var hyggelig at jeg kunne ta med meg noen, selv om jeg ikke hadde en kjæreste å vise frem. Jeg kjente bare verten. Dessverre hadde verten og jeg misforstått hverandre. Når jeg samme dag som selskapet skulle være nevnte at vi gledet oss, både min venninne og jeg, fikk jeg umiddelbart en negativ reaksjon. Dette var ikke som forventet. De hadde faktisk forventet at jeg skulle ta med en kjæreste eller en ”date”?! Fordi det kun var par invitert, måtte jeg jo forstå at det var utelukket å ta med meg en venninne. Jeg ble kjempeskuffet og fikk bare en ny bekreftelse på mine fordommer. Både min venninne og jeg valgte å bruke denne kvelden på noe langt mer hyggelig.

Så moralen er - om du blir invitert til sosiale sammenkomster OG er single – ikke spør, bare bekreft at du gjerne vil komme sammen med følge. Bare ikke si noe som kan røpe din relasjon til vedkommende!

Rooar.... Let’s party:)
Hilsen Ine

Vegas

Du velger ikke familien din. Du velger vennene dine!

En sterk film som skildrer drømmen om tilhørighet. Er det ikke det vi drømmer om alle sammen, tilhørighet og fellesskap? Det å bli sett, for den vi er og ikke det vi gjør. Kjenner denne filmen treffer noe i meg, ensomhet, skuffelser, svik, sårbarhet, kortvarig lykke, samhold og skjørt vennskap. Dette er også en del av livet, en faktisk realitet!

Enkelte ting setter spor, det kan være en kommentar, møte med et annet menneske, en situasjon eller en film… Jeg tenker det er verdifullt, selv om det av og til gjør vondt. Det er vanskelig å møte seg selv, sine egne følelser og kjenne etter. Det er mye enklere å løpe videre, løpe fra det som gjør vondt eller kjennes vanskelig. Det har jeg holdt på med selv i så alt for mange år. Å vise sårbarhet er krevende, det er mye enklere å pakke seg inn i et trygt forsvar, ikke slippe noen inn.

Ungdommene i filmen velger hverandre, ingen kan velge familien sin. De er utrolig lojale på tross av alle skuffelser, de leter etter sin identitet og vil leve ut sine drømmer. Det er drømmene som holder dem oppe og driver dem videre. Filmen gir et usminket og surrealistisk bilde av drivkreftene i oss. Selvoppholdelsesdriften er heldigvis utrolig sterk. Kan synes som om uante krefter trer frem når vi trenger det som mest.

Det er fint å få noen påminnelser om hva som virkelig betyr noe i livet, i en hverdag hvor vi løper så alt for fort. Prøver å stoppe opp litt innimellom, bare være til og reflektere. Denne helgen har jeg fått muligheten til dette. Bare trist at jeg må bli syk eller utslått før jeg virkelig lytter til kroppen og stopper opp. Har ingen gode forsetter om å forandre på alt, men vil være åpen for å justere ting underveis i livet. Refleksjoner er også justeringer. Denne helgen har jeg kanskje justert noe?!

Ha en fin ny uke!
Hilsen Ine